#9 En siste bønn om vann – del 1

Dette er fortsettelsen på bloggeboken min: Et sant eventyr. Det hele startet da jeg som 19- åring oppdaget at barna i Gombolo ikke hadde mat og begynte å hjelpe dem. I de forrige bloggene kunne dere lese om skolematprosjektet, demningen og om veskene fra landsbyen som har blitt high fashion i Norge.

Men det var noe livsviktig de virkelig manglet i Gombolo: Rent vann.

Sommerferien 2010, 26. juni: Jeg skulle dra til Gombolo om 10 dager. Planen min var å bore en brønn så landsbyen skulle få rent vann. Jeg hadde imidlertid et stort problem: Det kostet 160 000 kroner å bore en brønn. Jeg hadde bare 40 000 kroner på innsamlingskontoen.

Månedene før hadde jeg sendt e-post til de rikeste i Norge. Ja, dere vet hvem. Den eneste som svarte var sekretæren til Celina Middelfart, hun sa de støttet Unicef og ønsket meg lykke til. Jeg kontaktet alle de store hjelpeorganisasjonene. Søkte på alle fond og legater – Prøvde alt for å få tak i nok penger.

På bildet over ser dere elva som ligger 4 km. fra sentrum av Gombolo. Lokalbefolkningen snakker om denne som om den har mye vann. Jeg kunne ikke tro mine egne øyne da jeg kom dit første gangen. Hver familie brukte seks timer daglig på å hente vann herfra.  Når barna var ferdig på skolen måtte de bruke det siste dagslyset for å hente vann. De fikk ikke gjort leksene sine.  9-åringer måtte bære 9 liter i 4 km hver dag. Til og med 5-åringene måtte bære vann til familien. Hver tur til hullet i elven tar to timer. Vannet er brunt. Fullt av eselpiss, amøber og bakterier som dreper barna.

Men det virket som om ingen her hjemme var interessert i å hjelpe meg med å gi disse rent vann. Jeg var helt fortvila på deres vegne. Mens jeg satt på verandaen sa jeg til Gud at han måtte kjappe seg. Jeg skulle jo dra til Kenya om ti dager og han hadde heller ikke svart på bønnen min om penger. Jeg nesten gråt av fortvilelse. Hvor vanskelig skulle det være, disse trengte jo hjelp. To timer etterpå ringte mobilen. En kamerat spurte om jeg fortsatt trengte penger til brønn. Han var på en ungdomsfestival. Samme kveld samlet de inn 42 000 kroner til brønnen. Da var jeg over halvveis! Jeg sa til Gud at dette var bra, men la til at det fortsatt manglet 80 000 kroner…

Dagen etter fikk jeg e-post fra to forskjellige fond som til sammen gav 13 000 kroner. De hadde ombestemt seg etter å først ha gitt avslag på søknadene mine. Jeg begynte å se at dette skulle gå. Jeg brukte facebook, e-post og sms for å si til folk at de måtte hjelpe meg med resten. Og vet dere hva? Da jeg dro til Kenya hadde jeg godt over 100 000 kroner på kontoen. Resten kom inn, litt etter litt!

Les og se film hva som skjedde da jeg kom til Kenya i del 2.

Postet i Bloggebok

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

*

Du kan bruke disse HTML-kodene og -egenskapene: <a href="" title=""> <abbr title=""> <acronym title=""> <b> <blockquote cite=""> <cite> <code> <del datetime=""> <em> <i> <q cite=""> <strike> <strong>